DE USYNLIGE AV ROY JACOBSEN.

 

Da er vi kommet frem til den siste boka blant de nominerte bøkene til Bokbloggerprisen 2013, som skal samleses, nemlig Roy Jacobsens roman ”De usynlige”. Boka er nominert i klassen romaner sammen med Herbjørg Wassmos ”Disse øyeblikk” og Agnes Ravatns ”Fugletribunalet”.

 

Roy Jacobsen (f. 1954) debuterte med novellesamlingen ”Fangeliv” i 1982, og har siden utgitt 21 bøker, inklusive denne siste romanen ”De usynlige”. I årenes løp har han blitt en meget prisbelønt forfatter, og han har dessuten vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris to ganger (for ”Seierherrene” i 1991 og for ”Frost” i 2003). Roy Jacobsens bøker er oversatt til 29 språk.

Forfatteren er født og oppvokst i Oslo, men har sine røtter på Helgelandskysten. Dette har preget hans forfatterskap sterkt. ”Seierherrene” førte til hans store gjennombrudd, og siden har han vært en kjent og kjær forfatter som de aller fleste lesere har et forhold til. Mange var de som kom fra Nord-Norge til Østlandet for å finne jobber og etablere seg på 1960- og 1970-tallet, og han fortalte på en måte deres historie – hvordan det var å komme som nordlending til Østlandet, der ”ingen forsto hva de sa” og de fikk beskjed om ”å snakke ordentlig slik at vi forstår”.

I ”De usynlige” er han tilbake på Helgelandskysten, men har beveget seg enda lenger tilbake i historien, nærmere bestemt til begynnelsen av det 20. århundre. Til den gangen det faktisk bodde mange mennesker på de ytterste ”nøgne øer” langt ute i havgapet … Her forteller han historien om en spesiell familie som bodde på den fiktive øya Barrøy, og gjennom romanen får han frem alle fascetter ved øylivet – på godt og vondt. Ensomheten, nøysomheten, driftigheten og kompetansen, alt øyboerne måtte kunne for å overleve, det værharde livet, naturen som gir og tar …

Bokas tittel er ikke tilfeldig. Fiskeren generelt og øyboerne spesielt er nemlig så å si helt fraværende – ja, rett og slett usynlige – i historiebøkene våre, og i ”De usynlige” gir Roy Jacobsen dette folket et slags ansikt. Han viser også frem hvor dyktige de var, disse menneskene som levde så nær naturen, hvor mye de måtte kunne for å ha en sjanse til å overleve i det lange løp. Det blir på et vis stuerent å være stolt av å ha en bakgrunn fra kyst-Norges fiskere, og nettopp dette – kombinert med bokas litterære kvaliteter – har nok vært medvirkende til at romanen har slått så sterkt an i det brede laget av befolkningen.

Forlaget har uttalt følgende i sin presentasjon av boka:

”I » De usynlige» skriver han om kystproletariatet, fra et miljø han selv har kjent hele livet. Handlingen utspiller seg på en øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, fra 1913 til 1928. Som forfatteren sier: ”Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett.

«De usynlige» er en familiehistorie og et stykke Norgeshistorie. En sterk og rørende roman, som allerede er solgt til seks land.”

Legg igjen link til innlegget i linkefunksjonen under, og repost gjerne anmeldelsen din dersom du har skrevet om boka tidligere.

(Foto: Nils Bjåland)